Det grønne skiftet avlyses. Kanskje det ikke er så dumt?

Nestlederen i Den Norske Nobelkomié var i Kopervik, og han sa noe drøyt.

Jepp. Asle Toje. Statsviter og nestleder i nobelkomiteen var på Bedriftenes Dag for å snakke om geopolitikk. Statsviteren hadde lagt bak seg fredsprisen for i år og hadde tid finne frem et tøystykke, pinne, parafin og fyrstikker – som brukte til å sette fyr på en brannfakkel som han kastet ut i kinosalen i Kopervik.

–Det grønne skiftet er avlyst, sa han (eller noe i den duren. Øye-hånd koordinasjonen som styrte pennen i hånda mi var overraskende dårlig i en mørk kinosal).

I hans forsvar, så sa han på forhånd at foredraget kom til å bli som en kebab, og at vi kunne velge mellom mild, medium eller sterk. Det var nesten som om vi kollektivt hentet frem den fordrukne preferansen for sterk mat i fylla da nesten samtlige i salen bestilte sterk. Jeg måtte bite tennene sammen for å unngå å rope ut at jeg ville ha ekstra dressing.

Selvfølgelig ba vi om ekstra spice når han skulle legge frem sine tanker om geopolitiske skifter og økonomiske drivere. Vi tåler det, tenkte vi.

Men jeg tålte det ikke. For jeg må innrømme at jeg ble litt preget. At en så opplyst mann kunne si noe slikt; at han var så pragmatisk. Jeg har hørt det fra andre hold før, men denne mannen er med på å bestemme hvem som skal få fredsprisen.

Resonnementet var solid. Det kommer til å bli mindre investeringer i grønn teknologi fremover. Det er for risikabelt, og amerikanerne vil ikke ha det. Slik situasjonen er i verden må vi heller bruke pengene på forsvar.

Jeg forsøkte å riste skuffelsen av med litt mingling i pausen. Det hjalp å snakke litt med folk; utveksle visittkort mens verden kollapset og en rollup som promoterte et stort sirkulært prosjekt sto alene i det ene hjørnet av lokalet.

–Hvis det er slik at de smarteste av oss, de som jobber med å forstå verden, sier at løpet er kjørt, er det noe håp for at vi kan gjøre verden til et bedre sted? Hjelper det i det hele tatt at jeg komposterer matavfallet mitt? At jeg kjøper brukt? og hva med han fyren jeg har hørt om som bretter toalettpapiret sitt åtte ganger for å spare papir?

Kina vil ha Taiwan; USA vil ha Grønland; Russland vil ha Ukraina. Det grønne er risikabelt. Vi trenger mer olje og gass, og vi har fem til ti år på oss til å bygge opp forsvaret.

Du må ha mye kunnskap for å snakke så tydelig. En god dose selvtillit også. Og han mente det han sa; det var åpenbart. Samtidig var han ærlig om at kunne ta feil, men at dette var hans mening.

Det grønne skiftet er avlyst.

Så tenkte jeg: Kanskje det ikke er så dumt?

I det siste har jeg blitt mindre fan av uttrykket. Det er så abstrakt og altomfattende. Det høres ut som en stor global bevegelse som jobber med saken for oss: Det pågår et grønt skifte.

Vi bruker uttrykk i dag som ingen andre enn fremtidens historikere kan stå inne for.

Dessuten, har det grønne skifte noensinne vært noe annet enn en gigantisk ansvarsfraskrivelse? En fellesbetegnelse for tusenvis av komplekse problemer vi unngår å forholde oss til enkeltvis. «Vi skal gjennom det grønne skifte», sier vi og dryler problemene våre i bøtta. Så finner vi nok en bøtte for løsningene vi trenger, kaller den for bærekraft og krysser fingrene for at den skal fylle seg opp.

Det er ikke sikkert det var dette han ville frem til, (Sannsynligvis ikke, jeg har en tendens til å overtenke ting) men etter sjokket over ha blitt ristet avtar begynner man å tenke. Man ser på selvfølgeligheter fra en nyvunnet distanse, løsrevet fra forutinntatte meninger. Når man avlyser det grønne skifte må hver og enkelt av oss ta oppgjør med hvilke problemer vi ønsker å leve med videre.

I stedet for å snakke om bærekraft må vi snakke om Co2 utslipp, varme somre, dyr som lider, økosystem som kollapser og folk som ikke kjenner på mestring på jobb.

I stedet for å bli med på det grønne skifte kan vi stille oss selv spørsmål som:

• Hvor kjekt er det egentlig å kjøpe masse klær?
• Føler jeg meg trygg på at Norge vil være et godt land å leve i fremover?
• Når var sist jeg hilste besøkte mormor?
• Føler jeg meg bedre hvis jeg spiser mindre kjøtt?

Etter å ha stilt seg slike spørsmål danner vi oss en mening. Vi våkner opp og tar standpunkt til hva vi ønsker. Brannfakkelen til Toje satte fyr, men den lyste også opp hva vi overser i skyggen av det store grønne skifte.

Gjør opp din egen mening, sa han før han gikk av scenen.