Den enkleste måten å bli med i samtalen på

Diskusjonen gikk for fullt i det lille rommet som fikk forsamlingen til å føles større enn det den egentlig var. Detaljene om hva det hele handlet om husker jeg ikke i dag fordi jeg lot meg forstyrre av min indre kritiker.

Nå må du si noe snart. Bli med i samtalen, du har jo lyst. Du tør ikke fordi du sikkert kommer til å si noe feil.

Hvis jeg er stille lengre nå kommer alle til å tenke at jeg ikke kan noe om dette.

Men jeg vil jo at folk skal synes at jeg bidrar; at jeg kan noe og til og med er litt morsom.

Folk slengte ut meningene sine mens jeg vaklet inn og ut av det lille rommet opplyst av en gammel lysekrone i taket og mitt eget indre rom opplyst av ingenting som helst – enda.

Harald satt på min høyre side og dultet borti skulderen min. Jeg lente meg inn.

– Hvorfor blir du ikke med i diskusjonen? spurte han.

Å nei, han hadde merket at jeg var stille, tenkte jeg.

Da hadde nok alle andre det også. Hva tenkte de om meg?

– Jeg vet ikke hva jeg skal si og kan ikke nok om det vi snakker om, svarte jeg.

VENT, tenkte jeg. Sa jeg det høyt? Det må jeg ha gjort fordi Harald lente seg tilbake i stolen sin og ga meg et smil, som om han hadde noe å fortelle meg. Men diskusjonen i rommet hadde tatt en ny vending og han endret fokus. Han ville nok få med seg det som ble sagt.

En upopulær mening, folk brøt inn over hverandre og uenigheten fylte rommet.

Harald fulgte samtalen med et skarpt blikk, men hendene i fanget kvernet på noe annet. Han tvinner tomlene når han tenker. Jeg tror jeg har sett Erna Solberg gjøre det samme.

Diskusjonen tok en en u-sving og Harald benyttet digresjonen til å ta opp tråden med meg.

–Er det noen du er enige med her? spurte han.

– Jeg tror det, svarte jeg usikkert.

–Så reis deg opp og si det da.

– At jeg bare er enig med noen? Og så? Bare sette meg igjen etterpå, ingenting mer?

– Ja, hvorfor ikke?

Det hørtes jo helt absurd ut. Her var jo diskusjonen i full gang, folk kunne jo ikke fått sagt nok og alle hadde sterke meninger og nye perspektiver. 

– Men da tilføyer jeg jo ingenting nytt til samtalen, sa jeg.

Han så på meg som om jeg hadde sagt at jorden ikke er rund, eller noe i den duren.

– Du sier jo din mening. Da vet alle at du er enig med dette og er på lag med denne personen. At folk vet det betyr noe, og bare med det så tilføyer du noe til samtalen, sa han.

Vi tok begge en slurk med øl mens vi hørte diskusjonen dabbe av litt. Det er sikkert slik det føles på en slagmark når begge sider begynner å innse hvilken vei det går. Alle hadde fått sagt sitt. Bortsett fra meg.

Ikke tenk at du skal si noe smart

Når jeg tenker tilbake på situasjonen den dag i dag så vet jeg ikke hva som kom over meg. Det var noe så utrolig fint med at Harald hadde hatt et genuint ønske om at jeg også skulle være med. Kanskje jeg ble litt inspirert.

For jeg reiste meg opp og kjente med en gang at bena var vinglete og ustødige. Hjertet hamret så høyt at jeg nesten ikke kunne høre det jeg til slutt sa. Men jeg hadde fått en merkelig tillit til mine egne ord, selv om de ikke var så mange. Det er litt blurry, men i grove trekk sa jeg at jeg at jeg var enig med dette og dette, og at jeg synes den og den hadde gode poeng. Så satt jeg meg igjen.

Det ble helt stille og jeg ble varm og svett.

Jeg visste det. Hva var det jeg tenkte med. Jeg ventet på latter, folk som himlet med øynene eller oppfølgingsspørsmål jeg ikke var klar for.

Men så skjedde det noe utrolig. Enda en person tok ordet, delte sin mening og diskusjonen tok seg opp igjen med ny energi for det som skulle bli en siste runde.

I ettertid har jeg tenkt på hvor utrolig godt råd det var Harald ga meg. Å ytre seg er noe jeg tror mange har et behov for, men det kan være skummelt. Da gjelder det å senke terskelen

Ved å gå inn i en samtale og ikke tenke at du skal si noe smart, men bare finne ut hvem du eventuelt er enig med får du roet stemmen i hodet såpass mye at du kan begynne å lytte. 

Det kan selvfølgelig være lurt å finne ut av hvem du er uenig med og si det også, men det sitter mye lengre inne. I tillegg er det nok av uenighet der ute, så en bekreftelse av noen andre sitt synspunkt blir som et friskt pust i hele samtalen. Du legger en liten tommel på én side av vekten og ubalansen bidrar til å føre samtalen videre.

Men den dypeste sannheten i utvekslingen vår begynner først nå å treffe meg: Det var ikke mangel på kunnskap om temaet som manglet, men selvfølelse.

Min mening betyr noe, og når folk vet hvem jeg er enig med så er det nok. Jeg trenger ikke tilføye noe mer, den har verdi i seg selv.