For noen uker siden skrev jeg om hvordan ufullkommenhet gjør deg troverdig. Folk er ikke perfekte, og de beste formidlerne er ærlige om det.

Nå ønsker jeg å rette blikket mot noe annet som blir totalt oversett i dag.

Detaljer.

Vi blir fortalt at folk ikke orker å forholde seg til dem, men brukt riktig kan de vekke følelser, fantasi og hjelpe folk huske.

Detaljer vekker følelser

Jeg er nå to hundre og tretti sider inne i Karl Ove Knausgård sin andre bok i Morgenstjernen-serien: Ulvene i skogen. En fjerdedel av boka lest og INGENTING har skjedd så langt, men allikevel flyr sidene.

Hva er det som gjør at jeg fortsetter å lese? Tenkte jeg omsider da jeg bladde om til en ny side for å nok en gang lese hva for noe mat Syvert Løyning lager. Det er veldig lite handling som driver frem historien. Ingen store mysterier eller avsløringer. Bare side opp og ned med matlaging, fotballtrening, gutter som snakker om jenter og skildringer av alle mulige måter en person kan oppfatte luft som beveger seg.

Men for Knausgård så er ikke vind bare vind. Det er et rikt øyeblikk som han selger til leseren, og han sparer ikke på detaljene.

Jeg tror vi kan lære noe av Knausgård her. De riktige detaljene appellerer til oss og vekker følelser:

Våt asfalt en varm sommerdag, det gule gresset på sensommeren, størrelsen på himmelen en vindfull høstdag, stille fjell i mørket, en ung gutt som tygger på snoren på hettegenseren. (Den siste er verre enn bestikk som blir skrapt i en tallerk).

Detaljer gjør det du sier levende

Virkeligheten er kompleks og er full av konkrete ting som gjør inntrykk på og forstyrrer tankene dine. Den surklete lyden av kaffetrakteren som på en måte skubber vannet gjennom kaffen avbryter deg midt i en lang tankerekke når du blir klar over den.

Hva om jeg innledningsvis bare hadde referert til en Knausgård-bok jeg leser?

Boka hadde forblitt en sky langt borte i tankeland. Du hadde riktig nok sett for deg en bok, men du hadde ikke sett for deg størrelsen på boka, bretten en tredjedel inni eller hvordan fremsiden kunne sett ut med ulver på. Detaljene legger boka på kaffebordet i fantasien din og når du ser den ligge der, to-hundre-og-tretti sider lest, ingenting har skjedd, ikke engang halvveis, kan du nesten føle deg oppgitt på mine vegne.

Når du beskriver så godt du kan og navngir Monstera-planten ved kjøkkenvinduet er du konkret nok til at det du sier kommer til live.

En Knausgård-bok er abstrakt. Side to hundre og tretti er konkret. Show, don't tell, er en maksime av en grunn.

Detaljer hjelper folk huske

Forfatterduoen Chip Heath og Dan Heath introduserte meg til en god metafor for hvordan vi lager minner: The velcro theory of memory.

I boken Made to Stick, sammenligner de hjernen med den ene siden av en borrelås. Et hav av små stive kroker som fester seg til myke løkker på den andre siden av borrelåsen. For at den skal feste seg godt trenger du flest mulig koblinger.

Detaljer er utrolig gode koblinger. Dessverre blir de nedprioritert. Vi blir fortalt at vi må være kortfattet for at folk skal henge med. Vi kutter ord som er konkrete og erstatter dem med diffuse idéer og overordnet fellesbetegnelser – som riktig nok kan hjelpe oss formidle kjernen raskest mulig, men de er utrolig dårlige løkker.

Hva er vitsen med å si noe raskt som ikke har potensiale til å feste seg?

Tenk tilbake til ditt første minne. Hva ser du?

En grønn lenestol i hjørnet av stuen? Ansamlingen av vann i bunnen av en blank rutsjebane? Det valnøttfargede dashbordet rundt radioen i pappa sin Saab 9000?

Personlig husker jeg detaljene rundt en hendelse mye bedre enn selve hendelsen. Omgivelsene, temperatur, lukt og smak bidrar til å feste situasjoner i krokene i hjernen.

En innrømmelse

Jeg hadde tenkt å skrive en god oppsummering av dette nyhetsbrevet, men jeg må innrømme at tiden ikke strakk til. Derfor avslutter jeg det heller med å være ærlig om situasjonen min. Med en nyfødt datter på bare noen uker i tillegg til en treåring som ikke utelukkende synes det er stas å være storesøster blir det mindre tid til skriving. Jeg må prioritere søvn når jeg får muligheten for å fungere på jobb, og skriver bare sporadisk.

Men kontinuitet er viktig, så nå avslutter jeg nyhetsbrevet slik at jeg har noe å sende. Jeg rekker ikke å sjekke for skrivefeil for jeg må rekke levering i barnehage og jobb. Forhåpentligvis står det noen tanker her du ikke har tenkt før.

Send!