Kraften i en Nokia 105

Sommeren da det ble gøy å snakke i telefonen igjen

Jeg har et vagt minne av en barnslig glede.

Kalde sykkelturer hjem etter at sola hadde gått ned, slik den alltid gjør for tidlig på Kolnes.

Sinte foreldre som ville hatt oss hjem tidligere, men som ikke visste hvor vi var.

Det som da skulle bli min første mobiltelefon.

Samtaler med venner som satt hundrevis av meter borte i en eller annen kjellerstue.

Utvekslingen av ord som vi raskt lærte oss å skrive på det nummererte tastaturet hvor bokstavene gjemte seg bak tallene.

Pling, sa det og jeg sjekket mobilen glad og forventningsfull.

Tyve år senere var barndomsgleden borte, men det plinget fortsatt – helt til iPhonen min takket for seg.

Det var sommerferie og jeg bestemte meg for å vende tilbake til det gamle. Jeg endte opp med å kjøpe en Nokia 105.

Planen var riktig nok å kjøpe en ny smarttelefon da jeg henvendte meg i skranken på Elkjøp. Men i møte med det som måtte være en ferievikar i mobilavdelingen kjente jeg på en enorm motstand da han prøvde å selge meg den dyreste mobilen med de billigste argumentene. I ren trass ba heller om å få se mobilene som hadde havnet i samme reol som mobiltilbehør.

Jeg pekte ut den billigste, og selgeren satte instinktivt kursen mot lageret hvor de gjemmer de dyre godsakene. Men telefonen lå der rett foran oss i hyllen kun beskyttet av en eske og det som Elkjøp vurderte som tilstrekkelig sensorikk for å forhindre tyveri på elektronikk i hundrekronersklassen.

Han hentet esken ut av hyllen og gav den til meg, før vi noen meter lenger borte gjentok utvekslingen noe kleint, for så å registrere produktet i kassen.

–Skal du ha forsikring på den? spurte han meg.

Av ren nysgjerrighet på hva en slik forsikring ville koste meg lot jeg han søke det opp. Da jeg innså at dette kom til å ta litt tid takket jeg nei, før jeg betalte og gikk ut av elgiganten seirende.

Så kom det harde møte med det digitale metropoliset av et samfunn vi lever i.

Å skaffe meg en fysisk BankID-brikke var mitt viktigste gjøremål, helt til jeg skulle betale for parkering. Sømløsheten jeg hadde vendt meg til med Iphone var borte. Heldigvis fulgte min nye rolle som analog enstøing med en frisk motivasjon, et ekstra lager av ork som kun de med en kamp å kjempe har tilgang på.

En oppgitt ektefelle på andre enden av Nokiaen noterte ned nummeret på parkeringsautomaten, betalte for parkeringen og jeg vendte ryggen til den parkerte Teslaen min for å skaffe meg gårsdagens bankteknologi.

–Hvorfor laster du ikke bare ned appen? spurte bankmannen meg. Jeg løftet frem Nokiaen og så hvordan det demret for han at han hadde med en slik person å gjøre.

–Et lite øyeblikk, sa han og gikk inn en sidedør for å lete etter denne hersens brikken.

Han kom ut fortvilet noen minutt senere og knagget tak i det som sikkert var lederen. De utvekslet noen ord der de sto, før lederen steg frem og jeg nok en gang måtte vise hvilken type person jeg var, denne gangen holdt jeg frem mobilen enda mer resolutt.

Bankmennene gled inn igjen bak lukkede dører. Jeg så for meg at han ene løftet opp han andre for å nå en nedstøvet eske, stuet bort i god tro om at den inneholdt noe obskurt som folk sjeldent trenger, men som de er lovpålagt å oppbevare, som en brannslukker.

Etter en stund kom de marsjerende ut og overleverte brikken. Jeg la den i lommen og gikk ut fra banken med tilgang til mine egne penger.

Ingen av mine kontakter var lagret på telefonen, så da det ringte på veien hjem føltes det litt som å spille lotteri da jeg godtok samtalen og ventet til stemmen på andre enden gjorde seg kjent – Jeg kunne tross alt ikke google nummeret, så her var det bare å spille.

Det var en kompis som ville ha meg med på Kino. Han hadde egentlig luftet initiativet i gruppechat, men hadde sett seg nødt til å ringe meg etter manglende respons. Vi ble enige der og da om hvilken film og når. Ingen jeg-skal-bare-sjekke hjemme, bare ren og ukritisk spontanitet.

Slik gikk den sommeren. Hvis noen ville ha tak i meg ringte de meg, og jeg lagret nummerne som kontaktpersoner i det lille oppslagsverket jeg hadde på mobilen – en knotete prosess når en bokstav i verste fall krevde fire tastetrykk, men som etter hvert føltes mer som et fint rituale der jeg gang på gang foreviget viktig informasjon om mine venner.

Jeg løp for å svare hvis det ringte, og den lette plasttelefonen ble et verktøy som gav meg mye glede. Det føltes riktig å bruke tid på å snakke i en telefon som var laget for å føre samtaler med.

De korte setningene jeg formulerte på SMS hadde ikke rom for tvetydighet, så jeg endte opp med å ta avgjørelser raskere enn før. Det ble lettere å si ja til sosiale sammenkomster enn å komme opp med en unnskyldning, og hvis jeg ikke kunne eller ville, var det enkleste å bare skrive nei, eller passer ikke.

På fjelltur slapp jeg å tenke på alle nyhetene og appene jeg skulle holde meg borte fra, men var allikevel tilgjengelig om det skulle være noe viktig. Dekningen på den lille dingsen var fenomenal. Mens mitt turfølge følte seg frem til en ekstra dråpe av dekning sa jeg god natt til datteren min før jeg stappet mobilen nedi shortsen hvor den lå urørt resten av turen.

Men idyllen brøt raskt i møte med arbeidshverdagen. En innlogging med multifaktor ble for mye for min Nokia, og jeg hadde ingen andre valg enn å krype til korset og kjøpe meg en smarttelefon. I tilfelle sommervikaren sto og ventet på meg på Elkjøp Raglamyr gikk jeg heller på Oasen og kjøpte meg en finurlig Google telefon med innebygd AI og det som måtte være.

Selv om jeg raskt havnet tilbake i det digitale sporet, oppdaget jeg denne sommeren hvilken kraft som skjuler seg i en Nokia 105. Paradoksalt nok setter teknologiske begrensninger ting i perspektiv og du lærer deg å sette pris på, og ikke minst bruke teknologi, til det formålet den var laget for.

Selv om jeg nå kan skrive tekstmeldinger kjappere enn i fjor sommer, velger jeg ordene med den omhuen de fortjener, jeg setter mer pris på telefonsamtalene og lar meg forbause av alt jeg har tilgang på i den lille dingsen.

Nokiaen har jeg ladet opp, klar til årets sommerferie.