Skomakerens barn, og faren deres som manglet integritet.

Det finnes IT-konsulenter som ikke har orden i systemene sine, markedsførere som ikke er gode på å markedsføre seg selv, sykepleiere som ikke pleier egen helse og kokker som ender opp med å servere Grandiosa hjemme.

Skomakerens barn er ordtaket vi bruker. Et ordtak jeg får følelsen av at vi romantiserer. At det på en måte sier noe fint om en fagperson som vier hele sin tid til kunden selv om det går på bekostning av seg selv og sine nærmeste.

Men er det ikke heller bare en dårlig unnskyldning for dine egne negative tilbøyeligheter? Og har en slik person integritet?

La oss bruke meg selv som eksempel. Siden jeg begynte å jobbe med kommunikasjon fulltid har innsatsen jeg legger ned i å ytre meg variert. På det verste rasjonaliserte jeg inaktiviteten min med at jeg brukte all min tid på å hjelpe andre skinne, og at det da var greit at jeg ikke kunne prioritere det selv.

Med andre ord: mens andre står opp om morgenen, går på jobb, trakter kaffe, prøver å løse vanskelige problemer og blir prakket på seg at de må drive med kommunikasjon hvis de ønsker å lykkes så gjemte jeg meg bak unnskyldningen at jeg bruker all min tid og ressurser på å gjøre andre synlige, og at jeg ikke har nok “juice” til å gjøre det samme.

Hva sier dette om meg som person? At jeg utfordrer andre til å være modige og uttrykke seg originalt mens jeg feiger ut og forteller kun sporadisk omverdenen at jeg eksisterer?

Enten så tror jeg ikke på det jeg holder på med, eller så er jeg hyklersk og holder andre til en annen standard enn meg selv:

Du må kommunisere for å nå ut, men jeg er liksom så interessant at det ikke gjelder meg.

Jeg mangler integritet når jeg ikke tar mitt eget fag seriøst.

Og dette gjelder ikke bare meg. Vi kan alle stille oss spørsmålet: Stemmer det jeg gjør med det jeg sier? Holder jeg meg selv til den samme standarden som jeg forventer av andre?

Integritet handler om å være tro mot sine prinsipper, rettferdig, og opptre konsekvent. Som Marcus Aurelius sa:

Waste no more time arguing about what a good man should be. Be one.

I stedet for å argumentere for kommunikasjon har jeg bestemt meg for å kommunisere.

Skal faget mitt ha en sjans til å overleve omveltningene samfunnet går gjennom, når alle kan skrive greie tekster kjapt med kunstig intelligens, må kommunikasjonsrådgivere som meg selv inn i samtalen med hele sjelen og stå frem som forbilder for de som tviler på om noen lytter hvis de velger å dele ærlig fra en hard og slitsom hverdag.

Jeg må vise at jeg verdsetter og dyrker det som et fag vi trenger. Et håndverk, en kunst, noe som folk vil ha.

Å uttrykke seg er dypt menneskelig, og det var på høy tid jeg begynte med det.

Nå sitter jeg her. Klokken er 05:30. Jeg har listet meg ned i stua for å unngå å vekke resten av familien – og jeg skriver avslutningen på dette nyhetsbrevet. Jeg kjenner på usikkerhet:

Forstår folk hva jeg prøver å si? Bryr folk seg? Er dette noe jeg i det hele tatt kan?

Men samtidig minnes jeg noen passende ord fra den amerikanske presidenten Theodore Roosevelt om viktigheten av å faktisk delta:

“It is not the critic who counts; not the man who points out how the strong man stumbles, or where the doer of deeds could have done them better. The credit belongs to the man who is actually in the arena, whose face is marred by dust and sweat and blood; who strives valiantly; who errs, who comes short again and again, because there is no effort without error and shortcoming; but who does actually strive to do the deeds; who knows great enthusiasms, the great devotions; who spends himself in a worthy cause; who at the best knows in the end the triumph of high achievement, and who at the worst, if he fails, at least fails while daring greatly, so that his place shall never be with those cold and timid souls who neither know victory nor defeat.”

Takk for at du leste. Ha en flott dag og gjør ditt beste for å handle i tråd med verdiene dine!