Skriv til noen du er glad i

Journaling var en av de vanene jeg hadde godtatt aldri kom til å virkelig feste seg. Til tross for perspektivet jeg fikk, roen, og en til tider boblende følelse av taknemmlighet, fant jeg kun periodevis tid til å skrive. Men det siste året har hyppigheten tatt seg opp. Jeg skriver ikke daglig, men flere ganger i uken og det begynner å ligne på et mønster.

Nøkkelen var å dokumentere livet til noen andre enn meg selv.

Jeg fører pennen fra venstre til høyre i en overpriset notatbok innbundet i et blått omslag med eksotisk gullmønster på. Etter jeg er ferdig med siden bytter jeg til en identisk notatbok, bare brun. Den blå er til tre år gamle Signe, og den brune til Johanna som kom til verden i fjor høst. En dag vil jeg gå tom for sider, ikke så lenge etter vil Signe lære seg å lese. Om hun vil forstå håndskriften er en annen sak. Ordene på sida retter jeg til dem, ikke meg selv. Det er deres små uskyldige liv jeg fanger, men paradoksalt nok er det mitt eget jeg får perspektiv på.

Jeg skriver om hva de har gjort den dagen og skildrer deres vesen. Meg selv handler det lite om, og bra er det. Det er forfriskende å legge min egen selvransakelse til sides for å heller fokusere på aktivitetene et barn er med på og særtrekkene i personligheten deres som springer frem. Jeg undrer meg over hvor de har det fra, om det bare er en fase, eller om det fester seg såpass at det skal med i bryllupstalen.

I motsetning til tidligere mislykkede forsøk på journalføring av mine egne tanker, flyter språket bedre når jeg skriver om barna. Ordene er mindre ladet og representerer uskyldige hverdagslige øyeblikk. Der ute hvor Signe og Johanna finnes, hvor små hender blander sammen røre til bananlapper og gurglelyder putrer ut sammen med gulp fra en liten munn med to tenner i, føles alt litt mer kvalifisert for bevaring. Det blir ikke bare en journal jeg fører for å prosessere, men en bok jeg kommer tilbake til for å forstå. Mine egne notatbøker samler bare støv i hylla etter jeg er ferdig med dem, med samlingen av til tider ambisiøse, til tider mildt depressive tankene klemt sammen mellom sidene.

Hva jeg velger å skrive i disse bøkene sier mye om meg selv. Hva jeg synes er vakkert; hva jeg husker fra en dag. Jeg ser konturene av mitt eget gemytt speilet tilbake gjennom beskrivelsene av de små ansiktene. Å dokumentere deres liv gjør meg oppmerksom på mitt eget. Ikke som noe for seg selv, men noe som eksisterer i relasjoner.

Jeg ser hvordan jeg påvirker de rundt meg, gleden de kan utstråle dypt i lek med pappaen sin, hvordan jeg får dem ut av de vanskelige følelsers hengemyr, hvor fastlåst de står om jeg ikke responderer. Det blir refleksjoner av skrivingen, men jeg er sparsommelig med mine egne tanker i bøkene til Signe og Johanna. Tankene mine går tross alt gjennom voksenfilteret, reisverket som hjelper meg fungere i hverdagen, som har sin plass, men ikke i gjengivelsen av dagene til de små.

I stedet skinner detaljene gjennom: hvor raskt det blir gris av blåbær, hvordan Signe løper med armene likesom vendt bakover og ut siden, hvilke andre dyr som gjør det, skitne bilseter, en ripe i lakken på den nye Teslaen. De små detaljene vekker sterkere følelser i meg enn endeløse bearbeidelser av mitt eget sinnsleie.

Jeg anbefaler på det sterkeste å skrive, gjerne i form av en slags dagbok. Og det beste er å føre den for noen du er glad i.