To sommerfugler og en til

Vi har glemt hvordan vi skal snakke om øyeblikk. Heldigvis har datteren min fasit.

Det var en fin sommerdag. Jeg løpte en tur med barnevogn som datteren min, Signe, insisterte på å ikke sitte inni – men oppå. Den hadde en flat topp, så det lot seg gjøre selv om det hele sikkert så ut som en sirkusforestilling. Fra toppen kunne hun se buskas som rammet inn den asfalterte veien foran oss, hvor brune og svarte snegler krysset i sitt eget tempo. Hun pekte på hver snegle hun så.

–Snegle! Sa hun. 

–Enda en snegle.

Tempoet gikk fra løping til gåing da vi nærmet oss hjemme. Jeg var ganske lei av å telle snegler, så jeg kikket meg rundt for å finne noe annet som kan interessere en to-åring. Høye lilla ugrasklokker vant kampen om sollyset i veikanten på høyre side og ut fra baksiden av et tre så jeg to hvite sommerfugler som fløy i vår retning.

–Se, sa jeg og pekte. Sommerfugler!

De fløy lekent forbi oss og inn i en busk.

–To sommerfugler, utbrøt Signe ivrig.

Det var et fint øyeblikk, tenkte jeg for meg selv mens jeg fokuserte på å navigere vogna mellom hullene i asfalten slik at Signe ikke skulle miste balansen og falle av.

Plutselig så ropte hun: 

–En til!

Hun pekte på nok en sommerfugl som passerte oss i retning av den samme busken.

Vi svingte inn oppkjørselen. Jeg stoppet, løftet Signe av taket på vogna og vi satte oss ned for å se etter villjordbær i hagen. 

–Var det kjekt å se sommerfugler? spurte jeg.

Hun tenkte seg om, mens hun plukket et umodent jordbær. Jeg vurderte å stoppe henne, men lot være. Hun tåler å spise et surt bær.

–Hvor mange sommerfugler så vi? spurte jeg og innså at jeg sikkert kunne oppleves litt masete akkurat nå.

Hun har lært seg å si tall – dog i varierende grad av korrekt rekkefølge.

–To sommerfugler, sa hun og tenkte seg om.

–To sommerfugler og en til!

Narrativt format

Umiddelbart slo deg meg som utrolig vakkert det hun hadde sagt. Kanskje det var kombinasjonen av den fine opplevelsen, og gleden hun utstrålte som rørte meg. Men noen uker senere hadde ordene sunket skikkelig inn og jeg visste hvorfor. Jeg innså at hun hadde hundre prosent rett i måten hun formidlet antallet sommerfugler på, og at hun i prosessen ytret noe uendelig poetisk som helt sikkert hadde gjort seg som en Vamp-låt.

Jeg begynte å se snarveiene vi voksne tar når vi formidler:

Det var en utrolig kjekk konferanse fylt med faglig påfyll og nettverksbygging. Takk for hyggelige samtaler.

Vi søker etter en omstillingsdyktig og fagsterk medarbeider til vårt kontor i Haugesund.

Det er en glede å meddele at vi skal levere fem maskiner gjennom et nytt og spennende samarbeid.

Jeg fikk en følelse av at vi voksne har glemt hvordan øyeblikk fungerer. Noe som er ganske godt gjort i og med at hele livet bare er en sekvens med øyeblikk som følger hverandre. Vi har blitt late når vi kommuniserer, og velger heller å generalisere om hendelser. Vi tar en rekke med øyeblikk og oppsummerer.

Det var tre sommerfugler.

Faktaene stemmer. Men det er ingen historie. Kun en oppsummering, et livløst gjennomsnitt av noe som kunne ha vært en historie med dybde.

Øyeblikket med Signe og sommerfuglene minnet meg på hvor vakker kommunikasjon kan være. Barn er hundre prosent i øyeblikket. Hvert øyeblikk. Ikke i fortiden eller fremtiden. Men her og nå. Og nå. Og nå. De har det ikke travelt med å oppsummere. De forteller om dagen akkurat som de opplevde den. I narrativt format. Slik historier skal fortelles. 

Først var det to sommerfugler. Så var det en til.

Jeg forstår at det må være en balanse. Folk har det travelt. Vi må være snille med en annen og forsøke å destillere og generalisere det vi kan, slik at vi kan kommunisere komplekse ideer effektivt. Det hadde vært tortur å skrive møtereferat på denne måten.

Men vi må ikke glemme at historiefortelling er det som beveger oss, og en god historie drives av ett øyeblikk som følger det neste. Da må vi senke tempoet. La vær å oppsummere. Gi historien tid til å være seg selv. Ett øyeblikk om gangen.