Vil du skrive som et menneske er parentesen din venn

Når jeg scroller gjennom LinkedIn feeden min hender det at jeg blir interessert i et innlegg. Jeg blir dratt inn av en fengene overskrift og interessant vinkling, leser teksten, men innser etter hvert at det sannsynligvis er generert ved hjelp av kunstig intelligens. På dette tidspunktet forsvinner hele interessen før jeg scroller videre.

Jeg vil lese lese tekster skrevet av mennesker. Og jeg har inntrykk av at jeg ikke er alene. Det snakkes mye om fallgruvene du må unngå for at andre ikke skal tro at du bruker kunstig intelligens. Verktøy som Pangram klarer med stor treffsikkerhet å avsløre KI-bruk, og bygges for tiden inn i stadig flere publiseringsplattformer.

Det virker som om at målet er å ikke bli tatt på fersken.

Setter vi til sides hvor syk situasjonen er – at vi bruker kunstig intelligens til å skrive, men samtidig forsøker å skjule bruken – og heller ser på det som en mulighet til å oppdage noe nytt om språket vårt, kan skriving faktisk bli ganske gøy.

For kunstig intelligens skriver godt. La oss slå det fast med en gang. Å trene opp en språkmodell på mer tekst enn et menneske kan lese gjennom et livsløp, har resultert i en generator av ord og setninger som flyter.

Problemet er at alt flyter for nye nå. Da er det behov for noe mer fast (Det er her parentesen kommer inn).

Vanligvis ønsker vi å begrense bruken av parentes. Den inneholder tilleggsinformasjon som ødelegger flyten i teksten. Du skyter inn en tanke eller en anekdote som forklarer, men du tilfører også et element som kan distrahere fra resten av teksten. Regelen er at du heller bør flette inn meningen du ønsker å tilføye inn i selve setningsstrukturen. Men kanskje er tiden inne for å bryte litt regler?

For hvis det er noe jeg savner i tekstene jeg leser i dag, så er det kommentarene inne i parentesenverden. Der vi kan være oss selv, forsøke oss på humor, vise at vi har selvironi om vi mislykkes.

Det kan i værste fall bli vanskeligere å lese, men da får vi i det minste testet om folk er villige til å ofre noen ekstra kalorier for noe ekte. Det er bedre at noen få våkne sjeler jobber seg gjennom tekstene våre enn at scrollere som ikke tåler kognitiv motstand bare glir gjennom.

Det vil bli friksjon. Bruddene på alle de formløse setningene vil riste liv i både skribenter og lesere. Men ved å ta eierskap til virkemiddelet som parentes kan være, vil vår indre stemme få nok en arena å skinne.

Har jeg rett mistenker jeg også at behovet for å vise følelser gjennom emojis vil forsvinne (se på det som en bonus), og plutselig viser det seg at en tanke du valgte å legge til i en parentes er av den originale sorten (din egen).

(Pare pass på at du ikke overbruker det, som jeg muligens har gjort her).