Bøtta som ble med meg hjem

Bøtta som ble med meg hjem

Det er nok ganske tilfeldig at ingen har blitt meiet ned langs Husøyvegen enda. To hundre meter foran min bløte kropp og mitt relativt skjøre kranie flyr det skarpe isflak av et vogntog. Jeg ser de knuser mot bakken der fremme – tilfeldigvis.

Tilfeldigheter er noen snodige greier.

En tilfeldig utflukt

For noen uker siden kom jeg over en sak i Haugesunds Avis. Det var Åge Wee som hadde ryddet en strand i Tysvær en plass. Store mengder avfall lå igjen etter stormfloen, havets forsøk på å rense seg selv. Det var tidlig på morgenen, og vanligvis sjekker jeg ikke nyhetene før litt senere på dagen, men jeg trengte vel dopaminet. Rundt lunsjtid samme dag var dopaminlageret tomt igjen, så jeg la ut på en kort løpetur i høstsola.

Bildet fra artikkelen, den kunstige massen i strandkanten, bestående av en halvpart tare og en halvpart plast, ble med meg mentalt. Jeg følte meg nysgjerrig på hvor ille det kan være. Jeg hadde vært med på en strandrydding i samme område for noen måneder tilbake, så jeg hadde noe å sammenligne med.

Hadde jeg giddet å ta løpeturen om jeg ikke hadde lest artikkelen i dag morges? Trøtt som jeg var kunne jeg lett ha kastet inn håndkle.

Var det en form for miljø-skadefryd som dro meg ut?

For det var det jeg følte på da jeg vasset i den samme plast-og-tare-blandingen som jeg hadde sett i avisa. For noe jævelskap. Naturtap på sitt verste. Det var mye verre enn for noen måneder siden – og da plukket vi flere tonn søppel.

Problemet med strandrydding er at søppelet har viklet seg inn i taren, så det er ekstremt tidkrevende å rydde opp. Du begynner med de største tingene, og jobber deg nedover i størrelse helt til du rydder bort små plastbiter som smuldrer opp til mikroplast hvis du ikke er forsiktig. Du forsøker å kaste de små bitene i en pose du bærer med deg som danser i vinden, du treffer, du bommer, du treffer.

Samtidig renner det avfall ut i havet fordi land mangler riktig infrastruktur til å håndtere det.

Det hele føles ganske søkt.

Tilfeldighetene ville ha det slik at hele familien endte opp med å dra ut på tur for å plukke strandsøppel den ettermiddagen. Jeg hadde fått det for meg at det sikkert var en kjekk aktivitet – spesielt for de små. Vi kunne gjøre noe samfunnsnyttig, være ute i den fine høstluften, ta med oss noe mat på termos og kose oss skikkelig. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for meg en strekning hvor det lå mye forskjellig som sikkert kunne være spennende å plukke opp – blant annet en gammel bøtte.

Men solen forsvant raskere enn jeg hadde planlagt. Det blåste, det var kaldt, det var saueskit over alt og jeg var den eneste som plukket søppel (hun eldste endre opp med å plukke skjell fra stranden heller). Ingen hadde egentlig veldig lyst å være der, så vi sløyfet å spise middag sittende i søppelfyllingen av en strandkant. Hjem tok vi med oss i underkant av 3 kg søppel. Vi kom aldri så langt at vi fikk plukket opp bøtten.

Piffen gikk litt utav meg. Søppelryddigen med familien ble ikke som jeg hadde forestilt meg. Verden går i dass. Det er ille ute med oss.

Men jeg fortsatte å løpe den samme stripa med kystlinje. Hver gang jeg passerte bøtta tenkte jeg på hvor tragisk det hele var. På ett tidspunkt var jeg inne på sporet av å finne opp en slags maskin, noe som automatisk sorterer tare og søppel. Da kunne vi bare ha lempet massen nedi der, langt mer effektivt enn å plukke for hånd. Men noen har sikkert allerede forsøkt. De møtte sikkert motstand fra en miljøorganisasjon eller kommunen fordi metoden ikke er skånsom nok med tanke på alle den biologiske faunaen av krypdyr som bor i taren.

Bryr jeg meg egentlig om miljøet?

Hva om jeg hadde startet løpeturen min et halvt minutt tidligere? Hadde jeg fått et isflak i tinningen? Hadde jeg blitt oppmerksom på alt søppelet som lå igjen etter stormfloen om jeg ikke tilfeldigvis hadde søkt tilflukt i Haugesunds Avis den morgenen for noen uker siden? Eller hadde jeg ignorert det? Hadde jeg løpt om jeg ikke var nysgjerrig på hvor ille det var?

Det var nok tilfeldigheter som gjorde at jeg tok initiativ til å ta med familien på strandrydding – ikke at jeg bryr meg om miljøet.

For bøtta ligger der fortsatt til tross for at jeg har hatt mange anledninger til å plukke den opp.

Jeg har rett og slett ikke giddet.

Men i dag hadde vi tilfeldigvis besøk av ordføreren på kontoret. K—huset har blitt et Miljøfyrtårn. Jeg laget smørbrød for anledningen (det var litt for tidlig på dagen for kake), og vi endte opp med en fin prat om det å ta samfunnsansvar før vi ristet den folkevalgte i neven og knipset noen bilder av den formelle overleveringen av diplomet.

Nei, det blir for dumt. Bøtta blir med meg.

0:00
/0:13

Den småkleine løpingen med bøtten i neven gjorde meg utrolig selvbevisst, men omsider fikk jeg traversert de tre kilometerne tilbake til kontoret. På slutten senket jeg farten såpass at jeg kunne se ut som en helt alminnelig person som gikk der med bøtten sin (du reagerer ikke når noen går med en bøtte, det er løpingen som gjør det psykotisk). Tilfeldigvis når jeg senket farten ble jeg oppmerksom på restene av en sykkelhjelm i veikanten. Plast det og, tenkte jeg, og rasket den med meg inn på kontoret.

Jeg var i ferd med å kaste bøtten og sykkelhjelmen i den flotte gjenvinningsstasjonen vi har fått opp, men så kom jeg på at alt hadde endt opp i restavfallet fordi huseier fortsatt må ordne noe greier med renoveringsselskapet.

Det får bli med meg hjem da!