Tre bøker til antibiblioteket ditt

Bokanbefaling til deg. Katarsis til meg.

Forrige uke kom jeg over en idé av den sorten jeg ikke klarer legge fra meg før den har fått utløp.

Et antibibliotek.

Dette nyhetsbrevet er et forsøk på å legge fra meg idéen om et antibibliotek, slik at jeg kan gå videre i livet. Skulle den mot formodning bli værende i meg kan det bli dyrt for meg.

I motsetning til et vanlig personlig bibliotek, den typen du fyller med bøker du har lest, bevisst plassert i stua eller i bakgrunnen når du har Teams møter for å vise hvor belest du er, fyller du et antibibliotek med bøker du ikke har lest.

Tanken er at de bøkene du ikke har lest er vesentlig mer verdifulle enn de du har lest. Nummer en, de inneholder kunnskap du enda ikke har. Nummer to, de minner deg på at du mangler denne kunnskapen. I praksis vil et antibibliotek (gjerne en håndlaget hylleseksjon, i heltre, godt synlig på en vegg i stuen din, dyr som juling), minne deg på at det fortsatt er ting du ikke vet. Gjøre eg ydmyk.

Så i motsetning til ego-boosten du får når gjestene gir deg kred for å ha lest Dostoevsky, vil et antibibliotek starte en samtale om det ukjente. Kanskje får du besøk av noen som har lest noe du ikke har, og som anbefaler på det inderligste at du hiver deg rundt.

Forfriskende som idéen er, så må jeg allikevel slå den fra meg. Ingen antibibliotek i dette hus. Jeg mistenker at jeg hadde blitt såpass revet med at luksusfellen hadde måtte rykke ut og fysisk binde meg fast mens de forklarer meg at bøker koster penger, at dette antibibliotek tullet ikke er en unnskyldning for å handle uansvarlig, at dette har gått for langt og at jeg frarøver familien min en trygg økonomisk fremtid (antallet bøker jeg ikke har lest er tross alt astronomisk stort).

Derfor dette nyhetsbrevet. En forklaring av hva et antibibliotek er, og nå en anbefaling av tre bøker til ditt eget antibibliotek.

Bok anbefaling til deg. Katarsis til meg.

The Second Mountain

Boken som temmet egoet

Forfatteren David Brooks har aldri vært en menneskekjenner. Derfor bestemte han seg like greit for å skrive bøker om mennesker. I tråd med mantraet "du lærer best bort hva du selv trenger å lære", har Brooks utgitt bøker om menneskers sosiale vesen. Selv om han er mest kjent for "the Road to Character", som jeg har referert til tidligere i dette nyhetsbrevet, er det en annen bok som har påvirket meg mest. Ikke nødvendigvis på et logisk tenke-tenke-kunnskaps-nivå. Heller mer på et mer grunnleggende hvorfor-er-vi-her nivå.

Hele poenget i boka kan egentlig oppsummeres i hans egen forklaring på hvorfor han trengte å skrive den:

I no longer believe that character formation is mostly an individual task, or is achieved on a person-by-person basis. I no longer believe that character building is like going to the gym: You do your exercises and you build up your honesty, courage, integrity, and grit. I now think good character is a by-product of giving yourself away. You love things that are worthy of love. You surrender to a community or cause, make promises to other people, build a thick jungle of loving attachments, lose yourself in the daily act of serving others as they lose themselves in the daily acts of serving you.

The Second Mountain ble gitt ut i etterkant av The Road to Character, etter Brooks sitt liv hadde blitt snudd på hodet – blant annet hadde han gått gjennom en skilsmisse. Det var i den perioden han innså begrensningene til individet, hvordan fokuset innover på seg selv skygger for det viktigste i livet – å gi seg selv bort til en sak, en ektefelle.

The Maniac

Litteratur om kunstig intelligens, med en god dose galskap.

Kunstig intelligens er over alt, kanskje aller mest i litteraturen. På Norli i Haraldsgaten flyter det over med KI-ditt og KI-datt, her er KI-verktøyene du trenger til arbeidshverdagen. Hvis alle disse populære bøkene er den literære ekvivalenten til Harry Styles, er "The Maniac" av Benjamin Labatut det rare undergrund matterock-bandet canada som kler seg ut med polkadotter.

Labatut skriver også om KI, men i stedet for å skrive om funksjonene til teknologien, tar han oss med inn i hodene til en av de historiske skikkelsene som la brogrunnen for den første bølgen med maskiner som kunne tenke, før den første KI-vinteren. Vi blir kjent med nybråtsarbeidet til John Von Neumann i kjølevannet av andre verdenskrig. Men Labatut skriver ikke en helt vanlig biografi, han gjør den skjønnlitterær ved å ta oss med inn i hodet til mannen som blir betraktet som et av verdens største geni.

Og det er nettopp gjennom forestillingen av dette geniets sinn at Labatut sin literære magi kommer frem. Linjene mellom geni og galskap hviskes ut og vi får betrakte oppfinnsomheten til Von Neumann: Fra spillteori til den konkrete arkitekturen som i dag brukes i alle moderne datamaskiner til hans tanker om kunstig intelligens og teorien om selv-reproduserende automater (digitale enheter som kopierer seg selv).

Alt skrevet som om det var én lang feberdrøm selvfølgelig, som får meg til å grøsse:

Er geniene som i dag jobber med kunstig intelligens og kvantemaskiner i det hele tatt tilregnelige?

Om Våren

Hverdagsøyeblikk i all sin prakt

Folk har en tendens til å sukke når jeg nevner Knausgård. De føler nok for å verne seg for tungsinnet som ofte kommer med bøkene hans. Men ikke alle bøkene hans er mørke og lange, noen er lyse og korte – såpass at de kan leses på en helg (til og med uten å bli deprimerte).

Om Våren er skrevet til datteren og følger duoen gjennom én vårdag. Ingenting ekstraordinært står på agendaen, men allikevel får du følelsen av at du vitner noe uendelig vakkert. På papiret er det kun bleieskift, kjøreturer, en sigarett her og der og noen tanker han ikke helt klarer å slå fra seg før det er for sent og du kjenner de rokke noe i deg. Morsom er den også til tider.

Jeg skulle virkelig ønske jeg hadde lest den før jeg ble forelder. Men da hadde jeg kanskje ikke forstått den. Først etter å ha feilet en del i foreldrerollen kommer skildringene til Knausgård i live.