En løpetur i tid

I hverdagen hender det at jeg står over lunsj for å heller komme meg ut i frisk luft. Jeg trer på meg joggesko og tar fatt på den korte strekningen mellom kontoret mitt på industriområdet på Husøy og historiske Bukkøy noen kilometer lengre nord.

Jeg blir passert av store lastebiler i full hast på den vesle Husøyvegen helt til jeg tar inn i et boligstrøk. Der farer jeg forbi garasjer og hus og eldre mennesker som jobber i hagen før den grønne engen med sauer og lam gjør seg kjent. De står der nå mens jeg løper blant dem, men også når jeg jobber, mens jeg kvier meg til kalde telefoner og bryner meg på strategiarbeid. Dag inn og dag ut står de der.

Jeg hopper over saueskit og små bekker som tar plassen de trenger for sende vannet sitt til sundet. Jeg lytter til en annen type fugl enn måke. Hva vi mennesker har valgt å kalle den vet jeg ikke, men den har et tynt oransje nebb og virker som om den trives godt der den svever og lager sine pipelyder. Den blir ikke fornærmet om jeg ikke kaller den for noe, men jeg burde kanskje visst hvilken art det er for min egen del. Får den et navn betyr den liksom mer.

Etter hvert melder sivilisasjonen seg på igjen med en grussti jeg kan løpe på. Tempoet øker naturligvis mens jeg forserer søkket mellom store hauger hvor vikingene gravla sine kjære. På den ene ble nord-skandinavias største skatt gravd opp av bakken en stund tilbake; et halsskjede i gull som skulle bli med noen til etterlivet men som heller endte opp bak glass på et museum. Bak haugen står et dødt skip, for stort til å grave ned, fortøyd til noen finner ut hvordan de skal kvitte seg med det. En gang hadde det noe viktig det skulle, men i dag skal det bare bort. Det vil nok ta en stund før den ruster i stykker.

Vikingskipene forsvant raskere, men heldigvis ble noen ble godt bevart. Før jeg løper over broen til Bukkøy betrakter jeg et stykke fotoglass med vår tolkning av hvordan sundet så ut den gangen. Praktfulle vikingskip i tre med buet skrog og inngraveringer. Bak åsen strutter kraner og pipene fra næringen på Husøy opp.

Over broen møter jeg steiner med mose på og trær. Her er det ingen rette linjer og forsøk på å optimalisere. Alt bøyer seg vilt rundt i en så sakte vekst at den oppleves som statisk for oss travle mennesker. Men hva om trærne kunne se? Ville de oppfattet meg som et noe mer enn et glimt?

Jeg senker farten og stopper. En vik brer seg ut mot havet. Her har det muligens vært en tørrdokk for vikingskip. Det er en teori som historikerne har, men som ikke kan bekreftes. Men jeg legger godviljen til og ser for meg hvordan Osebergskipet kan ha blitt dratt på land her. Det er ikke utenkelig.

Slike teorier er helt nydelige. I grunn er det mer spennende å tenke på hva som kan ha skjedd på en plass, enn hva som faktisk skjedde. Mer rom til fantasien.

Med sporene vi etterlater oss i dag vil nok lite vil bli etterlatt til fantasien tusen år fra nå, tenker jeg mens jeg vender snuten tilbake mot kontoret. Jeg legger bak meg naturen og alt det gamle, løper etter hvert på asfalt igjen og taster til slutt inn koden for å ta meg inn på kontoret. En kjapp dusj senere sitter jeg foran maskinen. Jeg skriver et LinkedIn innlegg, høyreklikker og scroller meg frem til en passende emoji.

Klikk.