Lindring til en bekymret sjel

Uansett hvilken retning jeg snur meg i føles det som om jeg ser usikkerheten i øyet. Krig, klimakrise, inflasjon, et arbeidsmarked i starten av en revolusjon, folk som kjører til jobb om morgenen, usikre på sin rolle i denne.

Alt føles usikkert, og usikkerhet gjør fysisk vondt. Men hvorfor gjør den det?

Usikkerhet er smerte, og smerte beveger oss. Hånden bort fra platetoppen, en bevegelse bort fra det som forvolder. Men usikkerhetens smerte har ingen fysisk kilde. Den lekker ut av alle problemene som står åpne, og smerten vil at vi skal finne et lokk lokk å dekke over med.

Men et problem er bare en forestilling vi gjør oss. Noe er et problem når det strider med forventningene vi har om hvordan noe skal være.

Barn skal ikke holde oss våkne om natta, vi skal ha råd til Jarlsberg ost om vi føler for det, renten skal settes ned. Det som er vondt og åpent skal lukkes – ikke bare midlertidig, men forsegles for godt.

Da kan får vi endelig lindringen vi søker: sikkerhet.

Søken etter sikkerhet hadde selvsagt ikke vært mulig hadde det ikke vært for evne til å tenke på fremtiden, der hvor usikkerheten ligger. En ku bekymrer seg ikke for hungersnød. Den spiser gress hvis det er gress. Vi mennesker, derimot, kan bekymre oss for fremtiden: om vi har nok rødvin for en helg på hytta, hvordan strømprisene vil utvikle seg de neste fem årene, og om vi kommer til å få solgt krypinnet vårt på Vågsli om renta stiger.

To forskjellige dyr: ett med stor kapasitet til å lagre minner og bruke dem i fremsyn, ett med tilsvarende kapasitet til å bare leve i nuet.

Vår komplekse bevissthet er med andre ord en stor bidragsyter til vår søken etter sikkerhet i fremtiden, og tilsvarende lidelse i nåtidens usikkerhet. Alan Watts sa det godt i "The wisdom of insecurity":

Bevissthet ser ut til å være naturens geniale måte å torturere seg selv på.

Men er vi dømt til et liv med denne torturen bare fordi vi er bevisste? Usikkerheten kan jo lindres med gode forberedelser, en god buffer i banken for eksempel. Kan vi ikke bare legge vår lit til bevissthetens planmessighet? Joda, men hvordan skal vi planlegge for en fremtid stadig virker mindre forutsigbar? Hvor mange scenarioer skal vi ta høyde for før usikkerheten forsvinner? Er det i det hele tatt mulig?

Sannsynligvis ikke.

Naturen har utstyrt oss godt. Vi har fått en hjerne som lar oss gjøre utrolige ting. Men naturen er ikke perfekt, den har sine begrensninger. Ufulkommenheten har vi arvet.

For selv om vi kan huske ting som har skjedd i fortiden, sette hendelsene sammen til mønster, som vi igjen bruker til å forutse fremtiden, vil vi aldri kunne se hva som faktisk skjer der. Vi er låst fast her og nå – men med en uheldig evne til å bekymre oss for tannlegetimen om tre uker.

Heldigvis finnes det en velprøvd måte å erobre usikkerhet på, slik at vi kan bekymre oss mindre, en tilnærming til livet som jeg i det siste har blitt ganske begeistret for – fordi den faktisk virker. Men skal den funke må du kunne leve med paradokser.

For paradoksal er østen, og mannen som populariserte filosofien derfra her i Vesten. Alan Watts sin bok om usikkerhet ble skrevet rett etter andre verdenskrig i det han beskriver som høyst usikre tider (hadde han bare visst). Boken var ment som en lindring til de som bekymret seg for fremtiden, og den traff meg utrolig godt – her i fremtiden.

Alan Watts mente at usikkerheten får liv når vi prøver å låse fast hvordan vi vil ha det. Verden er i konstant endring, og de vesle menneskene den rommer lengter etter noe permanent, noe håndfast og solid å gripe tak i. Det solide er sikkerheten. Men ved å ønske sikkerhet, åpner det seg et tomrom som fylles med sin motsetning.

Sikkerheten vi søker i fremtiden, er med andre ord en katalysator for usikkerhet i dag. Det ene gir opphav til det andre. Hadde jeg ikke ønsket så inderlig at alt skal gå bra, hadde jeg ikke bekymret meg så mye for at det skulle gå bra.

Ironisk nok er veien ut av usikkerhet å gi slipp på ønsket om sikkerhet. Det er selvfølgelig lettere sagt enn gjort, fordi innerst inne ønsker vi at alt skal gå bra. Vi vil ha en jobb vi trives i, en trygg oppvekst for barna våre, god helse og et langt, lykkelig liv. Paradoksalt nok er dette vanskelig å oppnå om vi går rundt og bekymrer oss hele tiden.

Å stoppe jakten etter sikkerhet er nøkkelen, og i det siste har jeg innsett at den beste måten å gi slipp på, er å innse at sikkerhet ikke i det hele tatt er mulig å oppnå. Det er en illusjon. Ved å jevnlig minne meg selv på dette, fordufter vrangforestillingen og usikkerheten blir lettere å bære.