Du har sagt ja til å motta Røst på mail, og det er jeg glad for.

I fjor sommer fikk jeg idéen om å skrive et nyhetsbrev. Røst skulle det hete. Det var noe rått og jordnært med navnet som jeg likte, et friskt pust som bærer langt, litt som stemmene til noen folk jeg kjenner.

Disse folka kommuniserer godt. De er tydelige på hvor de står og sier det høyt. De aller beste lytter også.

Lytting var noe jeg hadde lært meg, og til tider følte jeg meg god på det. Å ytre meg tydelig, derimot, følte jeg var vanskelig. Jeg innså at jeg trengte trening og nyhetsbrevet ble min klirrende vektskive som jeg lastet på en allerede travel hverdag som ektemann, tobarnsfar og kommunikasjonsrådgiver.

Etter hvert bidro Røst til at jeg følte meg lettere. Bak tastaturet forbrant jeg bort buken som hadde bygget seg opp over tid.

Forventningene om å bli likt, den indre kritikeren, trykket som bygger seg opp når noe er usagt.

Valpefettet er der fortsatt, men jeg føler personlig jeg begynner å se konturene av noe muskler.

Jeg melder meg ikke så lett ut av diskusjoner lengre. Pennen plukker jeg opp oftere og ordene er mer mine egne. Til tider svulstige, ja, men også ærlige. Kanskje er jeg av den svulstige typen. Kanskje er det bare en yrkesskade jeg har pådratt meg som kommunikasjonsrådgiver.

Det jeg skriver om føles nærere mitt eget og inneholder standpunkt som føles rett. Jeg vet hvor jeg står og hvorfor jeg står der jeg gjør. Paradoksalt nok endrer jeg ofte mening, men når du tenker på det, så er det lettere å endre mening når du vet hva du mener i utgangspunktet.

Spennet i temaene er bredt: fra stor AI problematikk til de små som vil bli berørt når de vokser opp, filosofi, kommunikasjon og språk. En salig bredde av tematikk presset inn i innboksen din – Dette til tross for at jeg har et sterkt ønske om å snevre det hele inn mer. Det er god kommunikasjonspraksis å spisse budskap, og på jobb lager jeg mye på vegne av andre som er sylskarpt.

Men Røst er på vegne av meg selv, og da fremstår kvesseren farligere.

Hva om noe viktig går tapt?

Heldigvis er kommunikasjon flytende, og lite blir støpt i stein. Jeg personlig har god tid til å spisse budskapene mine, men du som leser forventer selvsagt en rød tråd i nyhetsbrevene du mottar. Hva som binder det hele sammen er enda ikke klart for meg, men jeg kan gå god for at jeg alltid prøver å finne ut av det.

Og kanskje er det forsøket på en slik beleiring av sin egen stemme som er den røde tråden. Hvis jeg trenger det, er det sannsynligvis også andre som kjenner på behovet.

Dette høres kanskje ut som en billig snarvei for en skribent som er redd for skarpe gjenstander, men la det heller stå som en forpliktelse:

Til å fortsette å dele søken etter tonefallet som er mitt eget, originale idéer som fanger meg og øyeblikk hvor folk jeg kjenner glimter til og kommuniserer inderlig med en stemme som bærer.

Takk for at du leser!