Overlat denne til meg, ChatGPT

Det kommer et tidspunkt hver dag hvor jeg føler konsentrasjonsevnen min er brukt opp. Oppmerksomheten min føles tynn og flyktig mens jeg hopper fra én oppgave til en annen uten å fullføre noe som helst. Tidspunktet jeg havner her varierer, og konsentrasjonen taper seg så sakte at jeg ikke merker det før det er for sent. Min egen tilstand blir jeg bevisst på i det jeg åpner ChatGPT.

Jeg er i ferd med å outsource en oppgave jeg ikke føler meg i stand til å gjennomføre. En tekst jeg har skrevet, et vanlig LinkedIn innlegg i størrelse falt ikke helt i smak hos kunden. De vil ha noen justeringer. Selve tilbakemeldingen er uproporsjonal i forhold til den opprinnelige teksten og bør tolkes før den oversettes til et nytt, justert forslag.

Jeg stirrer inn i det blanke mulighetsrommet, chatten i grensesnittet venter på meg. Promptet hadde tatt meg ett minutt å skrive.

Her er utgangspunktet. Fikk disse tilbakemeldingene. Gi meg en justert versjon.

Alternativet er at jeg setter meg grundig inn i tilbakemeldingen, vurderer argumentene, tar noen veivalg og skriver en ny versjon. Jeg estimerer en time, minst, og med konsentrasjonsevnen min tatt i betraktning frykter jeg utfallet av korrekturrunde nummer to. Legger jeg til tap av selvtillit som et slikt traume fører til snakker vi én uke med rekonvalesens.

Det virker logisk å bruke kunstig intelligens til dette. Et verktøy som hjelper meg gjøre jobben min bedre. Det er dette Nikolai Tangen snakker om. Samtidig unngår jeg den smertefulle prosessen som skriving kan være når hjernen min er mør.

Den eminente skrivesperren, forduftet i datasentrenes vanndamp.

Men jeg må jo sjekke tekstene jeg ender opp med. Jeg må stå for det jeg leverer og eventuelle utfall. Hvis jeg ikke er i stand til å skrive, er jeg da i stand til å gjøre en vurdering av kvaliteten på en tekst? Muligens. Mangen yrker går ut på å vurdere andre sine åndsverk.

Jeg leser en del, og kjenner på meg når noe er bra. På samme måte kan jeg vurdere om en maskinskreven tekst er bra. Er den ikke det kan den justeres, men da får jeg plutselig flere nivåer med tilbakemeldinger. Èn mellom kunden og meg, og én mellom meg og maskinen. To ledd med kommunikasjon. Noe er nødt til å gå tapt, med mindre jeg kontinuerlig vurderer maskinteksten opp mot tilbakemeldingen jeg fikk fra kunden?

Men det betyr at jeg uansett må lese og forstå den. Da er det vel like greit å bare skrive den selv?

Men jeg orker ikke. Tror jeg.

Kroppen min føles som en plass hvor ord kommer for å dø. Tastaturet virker begrenset og mekanisk sammenlignet med det digitale vinduet, der hvor mulighetene er uendelige. Men så er del noe fint med begrensninger også, uten dem hadde ingenting vært meningsfullt. Livet er begrenset av døden, og derfor får det mening. Får tekster mening ut ifra begrensningene til de som skriver den?

Jeg er riktig nok på jobb med kommersielle saker, dette blir for filosofisk. Teksten skal ha mening i seg selv, kunden driter vel i om det føles meningsfullt for den som skriver den?

Ja.

Med mindre tapet av mening påvirker min evne til å vurdere maskinteksten. Det er jo mine følelser som avgjør om jeg synes noe er bra. Meningsløshet nummer meg for farger og form, og da er alt en beige suppe – ikke ulikt svarene jeg forventer å få av en språkmodell som ChatGPT, tekst uten kanter. Men formløsheten er jo iboende i teksten, ikke noe som kommer frem ut av mangel på mening.

Store mengder mennesketekst satt sammen til en ny maskinskreven tekst blir jo beige ganske raskt når du blandet det sammen. Tekst gjort om til tall, sannsynligheter, satt sammen i nye sannsynlige konstellasjoner.

Paletten trenger friskere farger. Et unikt perspektiv.

Men det eneste perspektivet jeg har tilgjengelig er mitt eget, og det føles ikke særlig unikt. Mot slutten av arbeidsdagen er jeg bare en sliten fyr som vil få lønn, kjøre den vanlige ruta hjem i en rekke av svarte Teslaer.

Men det er kun min som passerer bomstasjonen i Karmsunsdsgata på et bestemt tidspunkt. Ripene i lakken er unike, og føreren er meg. Selv om jeg, i likhet med mange andre, begynte å salivere som en av Pavlovs hunder da Tesla rullet ut sin 0,99%-rentekampanje i 2024, er jeg også unik. Satt sammen av helt gjennomsnittlige hendelser, ja, men kanskje i en unik rekkefølge, den eneste med den komboen i hele verden.

I motsetning til det sannsynlige gjennomsnittet av en tekst jeg ville fått av ChatGPT har jeg et unikt perspektiv, enestående om jeg greier å formidle det slik det er. Men da må jeg trene.

Overlat denne til meg, ChatGPT.