Selvtilliten trenger sin motpart

For tusenvis av år siden diskuterte filosofer en problematikk som burde vært luftet i dag. Den handlet om hvilken funksjon selvtillit har, og om en slik personlig egenskap var forenlig med forsiktighet.

To poler av menneskelige egenskaper, den harde stolte selvtilliten og den myke tvilende forsiktigheten. Mange mente at egenskapene ikke var forenlige med hverandre: Enten handler man med selvtillit, eller med forsiktighet. Man kan ikke gjøre begge deler samtidig.

Stoikerne, derimot, hadde et godt motargument som jeg kjøper det hundre prosent.

Utover og innover

Stoikerne mente absolutt at selvtillit og forsiktighet kunne eksistere samtidig. Men at de må ta plass i sine naturlige domener: Selvtilliten utover, og forsiktigheten innover.

De mente at man burde kanalisere selvtillit mot ytre omstendigheter og forsiktighet mot det indre tankelivet. For eksempel kan man stå selvsikker foran en sal av kritikere, men være forsiktig når man velger hvordan man reagerer på kritikk.

Dette føles helt stikk motsatt av hvordan jeg personlig har møtt en del situasjoner: Selvsikker i valg av ord ordene jeg er i ferd med å si, men ytrer dem forsiktig fordi jeg er redd for hvordan folk vil reagere.

Slik mente Stoikerne altså at det ikke skulle være.

Møt det du ikke kan kontrollere med selvtillit

Det ytre, andre sitt inntrykk av deg der du står på scenen kan du ikke kontrollere, derfor har du god grunn til å stå sikkert i responsen du får – uansett hva det er. Det du derimot kan kontrollere, dine egne tanker og handlinger, bør du være forsiktig med. Gjør du det, tenkte Stoikerne, legger du ned innsats der den hører hjemme.

Da kan du være selvsikker i møtet ditt med uvær, vel vitende at det som kommer til å skje er du i stand til å håndtere. Samtidig kan du forsiktig granske dine egne motivasjoner og tilbøyeligheter, slik at du kan tvile deg frem til de riktige handlingene.

Jeg liker måten stoikerne brøt opp hva som antas å være to poler av samme sak. De to sidene av et spektrum som viser seg å ikke være gradert og lineært, men bestående av absolutte menneskelige kvaliteter som har sin naturlige funksjon utover eller innover. I forskjellige domener kan selvtillit og forsiktighet stå side om side: Selvtilliten der ute i villmarka hvor ingenting kan kontrolleres, og forsiktigheten her inne hvor vi kan løfte en hånd i protest når vi er inne på tanken å kjøpe tequilashots.

Enkelte som utstråler selvtillit i dag har noe å lære her. Nylig så jeg Netflix-dokumentaren Inside The Manosphere med Louis Theroux. Der var det mye selvtillit rettet utover, voksne gutter som ikke brydde seg om folk sine meninger, influensere med budskap som det er fort gjort å tilskrive stoikerne – som riktig nok mange gjør. Populariteten til slike influensere har skutt i været parallelt med økende interesse for stoisisme. Mange har nok hatt godt av å "manne seg opp" og bry seg mindre om hva folk tenker om dem, saker og ting de ikke kan kontrollere. En del har gått fra å se på seg selv som et offer, til å bli sjef i eget liv på denne måten.

Men hos noen har selvtilliten tatt helt over, den er ikke lenger et ytre skjold som beskytter mot angsten fra en ukontrollerbar verden, den trenger innover og erobrer deg. Forsiktigheten i vår indre dialog svinner hen og vi flyter rundt som små guder i ferd med å skape en ny ekstrem verden hvor ikke engang vår egen medfødte indre kritiker har myndighet til å veilede oss lengre. Jeg grøsset da jeg så hvordan enkelte influensere behandlet andre. Et gjennomsyret selvsikkert menneske, på utsiden og innsiden.

Forsiktigheten er der nemlig av en grunn.

Men den er ikke like sexy som store muskler og en gi-faen holdning. Den tviler på deg, stiller spørsmål du ikke har svaret på og gjør vondt om du kommer for nær. Tar den helt over kommer du ingen vei, du går på eggeskall uansett hvor du snur deg. Derfor er selvtillit vel så viktig for den forsiktige sjel.

Faktisk kan det tenkes at noen dråper selvtillit kan gjøre det lettere å være forsiktig i der det faktisk trengs. Det mest geniale med stoikernes argument er nettopp dette: At selvtillit og forsiktighet begge er der for å spille en viktig rolle i livet ditt. Og alle roller trenger sin motpart, hvis ikke blir de moralsk forkastelige muskelbunter eller pingler med beslutningsvegring.