Hvorfor frarøver vi hverandre glede?

Dette er historien om et øyeblikk jeg ikke er særlig stolt av.

Det var en av de dagene på sommeren vi bare måtte komme oss ut. Stua var kokvarm og Djupadalen med sitt kjølige vann kalte. Jeg fant frem Thule løpevognen fra garasjen og datteren min kløyv oppi. Etter en forventningsfull løpetur svingte vi inn til badeplassen, den der med Djupadalentrollet.

Bading ble det riktig nok ikke noe av, for noe helt annet bergtok den vesle jenta mi så snart hun spratt ut av vognen.

Inne under trærne i kanten av badeplassen så hun et fargerikt skue. Der beveget folk seg rytmisk iført antrekk i alle regnbuens farger til musikk fra en annen kultur. Det var smiling og dansing, og datteren min sto stille og betraktet det hele med store øyne.

–Vil du at vi skal sette oss ned der borte med dem slik at vi kan se på? spurte jeg henne.

Hun nikket usikkert, som om hun ikke helt forsto om vi hadde lov. Vi satte oss ned, hun stirret uhemmet mens jeg kastet regelmessige, men ikke for åpenbare blikk bort på seansen. Etter en stund oppdaget en av danserne at de hadde fått tilskuere, og vendte seg smilende mot oss. Rytmen hennes beveget datteren min, som rytmisk vugget den vesle kroppen sin fra side til side.

Dette er jo helt nydelig, tenkte jeg for meg selv. For et øyeblikk.

Danseren ga tegn til at hun ville at datteren min skulle komme bort for å danse sammen.

–Vil du danse med henne? spurte jeg.

igjen, den usikre nikkingen som barn har når de kjenner på spenningen av noe nytt.

–Gå bort da, sa jeg.

Hun snudde seg mot meg:

–Men du må være med, pappa, sa hun og grep tak i hånden min.

Jeg stivnet av skrekk.

Brøkdelen av et sekund

Ser jeg tilbake på handlinger jeg ikke er stolt av, hendelser jeg i dag skulle ønske jeg kunne rette opp i, er det ikke nødvendigvis store tidsløp jeg ser for meg. At jeg angrer på en atferd som vedvarte. Det er heller øyeblikk det er snakk om. Brøkdelen av et sekund er så lang tid det tar å gjøre noe man vil angre på lenge. Slik er det ofte når du tar avgjørelser når følelsene hersker. Skam, misunnelse, avsky og sinne kan kaste deg av hesten før det har gått opp for deg at du er i følelsenes vold.

Ikke minst redsel.

Det var det jeg kjente på i øyeblikket jeg frarøvet min datter for det som etter all sannsynlighet ville vært en minnerik opplevelse for henne. Å danse med smilende fargerikt kledd folk i Djupadalen, til musikk hun ikke har hørt maken til, sammen med pappen sin en fin sommerkveld.

–Vet du hva, det begynner å bli litt sent. Hva om vi heller drar hjemover og stopper innom butikken for å kjøpe is på veien. Har du lyst til det?

Ingen barn kan stå imot is.

Ikke lenge etterpå tok vi inn på butikken. Jeg løftet henne opp slik at hun kunne se utvalget, hun pekte seg ut en fløteis med pistasjsmak, jeg gikk for en sandwhich is. Jeg glefset den i meg mens vi gikk det siste strekket hjem, fikk en forferdelig ettersmak i munnen.

Vi burde vært i Djupadalen nå, dansende under trærne. Men pappa feiget ut.
Tenkte på hva folk ville tenke, hørte på stemmen i hodet som sa "du kan ikke danse", lot redselen styre handling og frarøvet ikke bare seg selv, men også datteren min glede.